6 damer,7 menn og 7 ledere vender nesen mot Paris til VM i gatefotball.De fleste har ventet på denne dagen i et par mnd nå,og endelig er den her.Det kribler i kroppen,tenk at vi skal være med i et verdensmesterskap.Dette er stort.Vi ankommer Paris på formiddagen 17.August.Det blir en del venting før vi farer mot stedet hvor vi skal bo.Fikk et positivt inntrykk når vi ankommer der,og enda bedre blir det da vi oppdager at mange av de andre lagene fra mange forskjellige nasjoner skal bo på samme sted.Ikke lenge etter ser vi laget fra Sør-Afrika danser og synger utenfor.Dette blir gøyt,er det første jeg tenker.

Det er ennå 4 dager til selve turneringen begynner,og vet vi skal få se en del av Paris disse dagene.Det begynner med et besøk til Montmatre til Basilique du sacre-cæur,og neste dag er vi på verdens største museum(Louvre),der vi får sett Mona Lisa.Det blir mye gåing og venting,men mye av det blir glemt av inntrykkene.Dagen etter skal vi på nasjonalstadionen til Frankrike der åpningstalene og trekningen til VM-gruppene skal foregå.En stadion som tar 80 000 tilskuere.Må si at det var dette som gjorde sterkest inntrykk hos meg.Talen til sjefen for hele mesterskapet var stort å høre på,og når trekningen var i gang,var det helt fantastisk.Dette er bare noe man har sett på TV,og plutselig er man midt oppe i det selv.

Vi var også å besøkte en institusjon som er drevet av frelsesarmeen(arme du salut).Der tok de godt imot oss,og vi fikk høre om hvordan denne ble drevet.Det var plass til 260-270 personer,og de hadde faktisk rundt 60 akuttplasser,og de som hadde akuttplasser kunne faktisk være der i opptil 6 mnd.Et meget interrisant besøk.

Nå er dagen for åpningsparaden kommet.Det ble en dag fullt av liv og vannvittig glede.Synging og skriking,som om det skulle være 17.Mai og nyttårsaften på en gang.Alle nasjonene på rekke og rad spaserende under Eiffeltårnet og mot fotballbanene som var satt opp i parken ved siden av.Vi nordmenn ble lagt godt merke til med vikinghjelmene våre,og det var mange som ville ta bilde sammen med oss.Det var både gøyt og stort.

Etter hvert kom altså selve VM i gang,og jeg må si at det var et spesielt øyeblikk da vi stod på midtbanen før første kamp ved siden av spillere fra Kenya,med landslagsdrakten på,med flagget på brystet,og når de spilte nasjonalsangen.Var meget stolt det øyeblikket der ja.Vi tapte første kampen ganske grundig,men det betydde ikke så mye akkurat der og da.Det var øyeblikket som betydde noe,og det var et utelukkende positivt øyeblikk.Et mål var nådd,og det er virkelig en god følelse å ha.Resultatmessig gikk ikke VM så veldig bra,men det betyr absolutt ingenting når jeg skjønner nå hva jeg har vært med på.Etter et surt tap,var man selvfølgelig litt nedfor og irritert i en time eller to etterpå,men det ble fort glemt når man var med denne fine gjengen i Paris.
Det var selvfølgelig også et stort øyeblikk å gå ut på banen etter siste kamp og motta medalje for deltagelsen i VM.Den henger på veggen i stuen i dette øyeblikk:).

Dagen før vi skulle hjem var vi på en fin resturant med mange fine taler og utmerkelser til hver av spillerne med diplom.Likte spesielt godt talen som min medspiller og kaptein holdt for seg selv og laget.Skulle jeg planlagt en slik tale selv,ville jeg nok valgt mange av de samme ordene.At å være med på denne turen,vokser man som menneske,og om man opplever nedturer eller russug av noe slag,så er man ikke alene.Det er godt å vite at man har folk rundt seg som bryr seg,og som er villig til å strekke ut en hånd hvis ting blir vanskelig.

Jeg vil gjerne takke alle ledere og spillere for en fantastisk tur og et minne for livet.Dette er noe av det største jeg har opplevd,hvertfall etter at rusen kom inn i livet mitt,og tusen takk til Frelsesarmeen som gjør det mulig for at et landslag kan få reise og oppleve et VM.Dere gjør et stort stykke arbeid,og hjelper mange til å gå rett vei.Det skal dere vite.Og tusen takk til alle trenere i gatefotball landet rundt.Hadde det ikke vært for dere,hadde ikke dette vært mulig.Fortsett med dette og dere vil gjøre mange mennesker glade.Det har hvertfall gjort meg glad.

Stian Albrechtsen
Elev på Trappen